Sekulære Superhelter

«Ikke gjør det der, Ninna, tenk om noe går galt!» Paulus tviholder repene på hver kant mens han venter på at den spinkle hengebroen skal slutte å svinge. Når pendlingen ikke lenger truer med å fremkalle kvalme, snur han blikket surmulende mot den glisende jenta bak seg. «Er du klar over hvor gammel denne broen er?»

«Slapp av, du er så pinglete!» Smilet er der fremdeles, fryst fast i det hun forsvinner fra sikten hans, men kun i et sekund før øynene blir vidåpne av frykt. Denne gangen er det knokene hennes som blir hvite, idet hun klamrer seg fast til det hun får tak i. Restene av planken hun tråkket gjennom seiler og faller vekselvis gjennom luften mot de Athanáiske ruinene hundrevis av meter under dem. Et kjapt blikk nedover bekrefter at turen i det minste ikke ville ende smertefullt, bare dødelig. En fattig trøst. Hun svelger.

En kort, sprellende redningsaksjon senere ligger Ninna på alle fire ved siden av ham. Begge venter noen sekunder på at hyperventilasjonen skal avta. Så blir det stille, helt til: «Hold kjeft, Paulus.» Han drar det ene kinnet opp i et halvglis.

«Hva, jeg har da ikke–»

«Hold kjeft, Paulus.» Gliset har skiftet eier når de foretar resten av turen over hengebroen, som merkelig nok er nesten helt fri for svingninger.

Comments(1)

Det skjer. Det er tankene hans. Dette skjer nå! Impulsene han sender ut kommer frem, fingrene beveger seg, tastene trykkes ned, han skriver. Skjermen fylles med tekst, hans tekst, og for en gangs skyld er det ikke kliniske, logiske, sjelløse ligninger eller møtereferater, det er prosa! Han sitrer, levende for første gang på tjue år. Han må ha farge i kinnene nå, tenker han, må ha livets nektar pumpende gjennom årene i ansiktet, det brenner, brenner, brenner! Tjue års angst, vrede og glede pøser ut av ham, digitaliseres og dukker opp på skjermen i deilig, deilig, kunnskapsberikende, sjelerensende svart på hvitt. Eufori i tekstform, dette er Kunst! Er det nå strømmen kuttes, tenker han, er det nå datamaskinen velger å gjøre opprør og ubønnhørlig stoppe opp og fryse teksten på skjermen, så nærme men likevel så utrolig fjern, tapt for alltid? Nei. Men det er nå tanken provoserer frem en nervøs rykning så sterk at venstrebenet rykker til og drar kontakten ut fra støpselet og skjermen blir svart, så, du vet, faen.

Comments(1)

Tenk deg følgende scene: En gutt og en jente sitter på en bakketopp. Et kjærestepar. Barndomsvenner. De lener seg mot hverandre i det de ser på solen gå ned bak grasslandet under dem. Hode mot hode. De vet ingenting om den forestående krigen. Krigen som kommer til å gjøre den gyldne himmelen mørk; den som kommer til å fyke over grasslandet og gjøre det goldt; den som kommer til å fortære avlinger, dyr og mennesker. Kanskje vil han dø. Kanskje vil hun være igjen. Jeg har ikke bestemt meg ennå. Kanskje dreper jeg ham – bare enda et offer for en krig han ikke forstår eller vil være med på. Kanskje trekker jeg den ut i et langsomt, melodramatisk endelikt. Hva vil hun gjøre? Vil hun bli sår eller sint? Vil hun godta nederlaget passivt, eller stride mot overmakten som en kvinnelig David? Kanskje blir hun tatt opp i motstandsbevegelsen. Kanskje leder hun den. Jeg kan nesten se det for meg. Min egen lille Jeanne d’Arc. Men muligens er han slett ikke forsvunnet. Kanskje er ryktene om hans død sterkt overdrevet. Mulighetene er mange. De sitter nå uansett der på bakketoppen og ser på solen forgylle grasslandet, og vet ingenting om krigen som snart vil skylle over dem. Værer ingenting, bortsett fra hverandre.

Comments(0)

«Jeg gjør det! Jeg sverger jeg gjør det!»

Nei, det gjør du ikke.

«Jo! Nå er det svarte meg slutt, jeg mener det! Du kommer til å angre!»

Akkurat som sist gang; og gangen før der; og den før der; og den før den, igjen – ser vi et mønster, her?

«Hold kjeft! Slutt å være så fordømt negativ! Hvorfor kan du ikke tro på meg?»

Hvorfor kan du ikke tro på deg selv?

«Jeg kommer til å slå deg en dag! En dag vil du føle deg som en idiot for at du aldri trodde!»

Kanskje. Men inntil du selv tror er sjansen for at det skal skje atomisk liten. Faktisk pinlig minimal.

«Bare vent!»

Jada … bare vent til neste gang; og neste gang der igjen; og atter en gang.

Osv.
Etc.
Ad infinitum.
Ad nauseam.
Amen.

Comments(1)

«Men herregud, Sieg! Hva har du gjort!» Ordene er egentlig ikke bundet av komma og utropstegn, men unnslipper munnen hennes som en rask, ubrutt strøm. «Er du riv, ruskende gal? Herregud, Sieg, du blør jo!» I den grad han oppfatter ordene, synes Sieg det er morsomt at hun fortsetter å påkalle guder hun ikke engang tror på. Han må se helt jævlig ut, tenker han, hvis han ser like ille ut som han føler seg. Alt det våte kan umulig bare være svette. Hun nevnte vel kanskje noe om blod. Samme faen, tenker Sieg, hadde det vært dødelig hadde han vært død nå. Men der står hun altså, i levende live. Hadde ikke hendene hans fortsatt vært festet til armkontrollene på KampMekken hadde han hoppet ned og klemt henne for harde livet. Hvis beina hans fortsatt takler vekten da, noe som ved nærmere ettertanke er langt fra sikkert. Helvete. Kanskje like greit egentlig, Ada ser nesten ut som om hun er klar til å slå ham, der nede.

«Slapp av, kvinne. Kan ikke en mann komme tidlig hjem fra jobb uten at det skal bli helvete?» Idiotisk ting å si, men han følte for å være litt idiot, nå. Hvis noen fortsatt holdt telling fikk de legge det til i den allerede lange listen over teite ting han hadde gjort i dag.

«Hva skjedde, Sieg?»

«Jeg stakk av.»

Hun setter hånden til ansiktet. «Er du klar over hva du har gjort? De kommer til å finne deg, du kommer til å bli stilt for krigsrett!»

«Kanskje. Men det bryr meg ikke en dritt, akkurat nå. Jeg ville bare hjem til deg. Jeg er sliten, Ada.»

Fordi krigen har vart i femti år. Fordi ingen vet hvem som vinner eller taper. Fordi ingen vet hva faen de kriger for, lenger. Fordi noen ganger er kjærligheten noe så enkelt som en sliten fyr i en Nibelung 3000 KampMekk, som savner jenta si.

Comments(1)

Seks måneder. Seks fordømte måneder har det tatt, men nå er han ferdig. Vel … kanskje er ikke jobben fullstendig over, men det blir flisespikkeri. Bare en kabel skal plugges i, bare én. Instrumentet, selve verktøyet, bærer han uansett på ryggen. Alltid. Det teller ikke. Kun kabelen teller nå, faktisk er den helt kritisk, og den skal bare trekkes de siste par meterne opp i tårnet og plugges i. Strømnettet fungerer heldigvis ennå. Merkelig. Kanskje er det noen gale droner som holder det hele i gang. Yrkesstolthet, og alt det der. Bandet som trofast spiller videre, selv om skipet er i ferd med å synke. På en måte kan han sympatisere med dem. Det er tross alt noe av det samme han driver med selv. Han begynner å nynne, en gammel låt: «Keep on dreamin’, even if you’re foolin’ yourself.» En låt fra en svunnen tid, da man fortsatt trodde Amerika var verdens sentrum og alle trodde på fremgangen og sikkerheten og livet. Nå er ikke Amerika mer, og det meste av verden ser ut som en scene fra en av de gamle u-hjelpsreklamene. Folk tror ikke på livet lenger. Folk er døde.

Kurt er en av de heldige. Akkurat hvor heldig han var den gangen er et tema han ofte diskuterer med seg selv når han ligger i sengen og er alene med tankene sine i mørket, men han er nå i hvert fall ikke død. Det er svaret Kurt kommer frem til hver gang, og som sitter like friskt i skallen hver bidige dag han våkner, fra de første stikkende solstrålene i ansiktet til nattmaten om kvelden. Han er ikke død. I samme ånd takker han mannen som fant opp hermetikk. En mann alene kan leve et helt liv på et slikt. Det er en tanke som alltid fører ham over på sin schizofrene frelse – noen ganger lykke, men aller mest kilde for sorg: Han er alene. Han er ikke død, og han kan gjøre og høre på hva i helvete han vil til alle døgnets tider, og han sulter ikke. Men alene er han, og alene vil han trolig forbli.

Snodig nok er det ikke disse tankene som opptar Kurt denne kvelden, i det han drar den siste kabelen opp i kringkastingstårnet. Følelsen som har drevet ham disse seks månedene har gått fra subtil plystring i bakhodet til innvollsvrengende vræling i magen. Han er spent, usikker og mest av alt: Fullstendig giret. Endelig skjønner han hvordan de gamle rockegudene må ha følt det. Alt er ferdig, alle systemer klare og i det han drar fingrene over strengene og former de første notene til sin egenkomponerte Back in Black, ser han det viktigste av alt: Det blir ikke mørkt. Strømnettet holder. Tårnet sender. Kurt står på tronen sin, skuer utover landskapet sitt og spiller til fingrene ikke lenger kan bevege seg. Bare en gammel, ensom, rock’n roll cowboy som spiller for et publikum som ikke lenger er der.

Comments(1)

Midt mellom to store menn sitter hun og er utilstrekkelig, helt utilstrekkelig og uten noen muligheter for å lykkes. Helvete, hun sitter der med en på hver side og de vet ingen ting men hun ser dem og vet at hun aldri vil klare det. Hun vil ikke feile heller, hun vil aldri forsøke, og de vil aldri få vite det, to store menn, hun i midten. Hun i midten, helvete, de sitter der, bare sitter der, gjør ikke mer enn det, men hun er utilstrekkelig og det spiller ingen rolle, ingen rolle.

Comments(1)

Han snudde seg rundt, og det var som en hel liten evighet. Merkelig, tenkte han. Man tar det for gitt at det kun har gått et sekund, men hva om tiden har gått fra en? Han lurte et øyeblikk på om alle de andre i rommet hadde opplevd det samme. Den visuelle verden finnes kun i egenskap av lys, og lyset kun i egenskap av øyet som ser. Kunne dette ubegripelige øyeblikket, denne lille evigheten, forklares slik? En blunkende gud, allmektig, men bare i egenskap av å være altseende. Merkelige tanker for en ung ateist. Han slår det fra seg.

Comments(0)

Jeg ligger i min seng og venter på enden
Døden er nær, nei vent
han er her
Lenge har jeg unnveket ham
lenge har jeg flyktet
Men nå er han her,
han jeg alltid har fryktet
Jeg spør, med en forakt som er meg sjelden
Så du er endelig kommet for å kreve inn gjelden?
Han tar meg i hånden, smiler uten lykke
Sier han er som meg, når det kommer til stykket

Comments(0)